Hun var landets likestillingsombud. Hunhadde dessuten vært med å prege foreningen – ikke bare i de 12 år hun ledet den (1956-68), men helt fra hun i 1946, som nyutdannet statsautorisert revisor, ble styremedlem i Oslokvinnesaksforening. I sin tale husker jeg Evautfordret foreningen til åstå på, og at det etter 100 år ikke lenger kunne være rom for prutningsmonn. Hvordan var så Eva?Hun hadde en kullsviertro på betydningen avsystematisk arbeid for likestilling og for å bedre kvinners stilling her til lands og internasjonalt. Hun hadde stor tro på internasjonalt samarbeid, som hun hadde erfaring fra. Hun var æresmedlem i International Alliance of Women og Norges medlem i FN’s kvinnekommisjon fra 1969 -75.Hennes nasjonale verv var utallige. Av enkeltsakervar hun særlig opptatt av 6 timers dagen. Dette ville gi mer tid til barn og dermed muliggjøre reell likestilling, og også gi mer tid til samfunnsengasjement

En global omsorgskrise er under full utvikling – og hva vet vi? Vi har ingen oversikt nasjonalt eller internasjonalt. Det ubetalte omsorgsarbeidet inngår verken i arbeidskraftsundersøkelser eller nasjonalprodukt. Arbeidet er avgjørende for å nå FNs tusenårsmål, men er ikke nevnt i forbindelse med målene. Det er usynlig. 

Det er mer presserende enn noen gang å få en skikkelig offentlig omsorgspolitikk, ikke bare i Vesten, men i alle verdens land, understreker FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling, UNRISD. Kvinners massive inntog på det betalte arbeidsmarkedet nesten overalt i verden har redusert tida for ubetalt familieomsorg. Flytting har redusert den nære familiekretsen som kan bistå med omsorgsoppgaver. Barnetallet har gått ned mange steder, men aldring av befolkningen og helsekriser som HIV og AIDS har økt behovet for omsorgstjenester.

I mange land er de offentlige tjenestene svekket av privatisering og marketsrettete reformer, og mye av omsorgsbyrden har falt tilbake på familien, det vil i praksis si kvinner og jenter. Omsorg er avgjørende for menneskenes ve og vel, sosial utvikling og økonomisk vekst. Men omsorgsarbeidet er ujevnt fordelt på kjønn og klasse. Uansett landenes utviklingsnivå og kultur er det kvinner som utfører storparten av omsorgen. Det er på mange måter et givende arbeid, men i samfunn der goder og anerkjennelse er knyttet til inntekt, medfører ubetalt omsorgsarbeid betydelige omkostninger i form av tapte muligheter og fortjeneste, fysisk og følelsesmessig stress.

Betalt omsorgsarbeid utføres av helsepersonnell, barneoppdragere, hushjelper mv. Forholdene skifter fra land til land. Uansett utføres arbeidet i alt vesentlig av kvinner, og de ansatte – uansett kjønn – blir diskriminert lønnsmessig i forhold til andre yrker. Det er ”omsorgsstraffen”, og den er gjerne høyere i land med store inntektsforskjeller, desentraliserte lønnsoppgjør og liten offentlig sektor.

Det har lenge vært et økende ”omsorgsunderskudd” i rike land, og millioner av kvinner (”global women” som Barbara Ehrenreich kaller dem) forlater hvert år land i den tredje verden for å arbeide som hushjelper, barnepassere og sexarbeidere i Vesten. Denne enorme overføringen av arbeidskraft er risikofylt. Mange kvinner blir utbyttet, misbrukt og underbetalt. Samtidig bidrar de til et ”omsorgsunderskudd” hjemme, blant annet fordi de ofte reiser fra egne barn.

Ikke bare Kina, men også Nord-India og andre asiatiske land står overfor spesielle problemer. Hundre millioner jentebarn har forsvunnet de siste årene – drept, abortert, neglisjert. Det skyldes ikke bare Kinas ettbarnspolitikk. Tradisjonell forkjærlighet for gutter, et moderne ønske om færre barn og ny teknologi som kan fastslå fosterets kjønn, har sammen medvirket til ødeleggelsen av jentebarn. Disse kjønnsmordene er i seg selv katastrofale og har katastrofale følger. I tillegg til at de øker ”omsorgsunderskuddet” i samfunnet vil millioner av menn i gifteferdig alder befinne seg uten en make, bli en paria kaste og skape store sosiale problemer.

I Afrika er omsorgsproblemene påtrengende, fordi behovene er store, helsesystemene dårlige, og lokale omsorgsprogram – ofte støttet av givere – i praksis legger økt arbeidsbyrde på fattige, overarbeidete kvinner uten å gi dem nødvendige tilleggsressurser.

Det er maktpåliggende å ta omsorgsarbeidet – spesielt den ubetalte omsorgen – på alvor: skaffe oss bedre kunnskap om situasjonen og utforme en skikkelig nasjonal og internasjonal omsorgspolitikk. Barn, sjuke og gamle må få tilfredsstillende omsorg samtidig som omsorgsarbeidere – ubetalt eller betalt – må ha anstendige leve- og arbeidsvilkår. I alt står økning av verdien til jenter og kvinner og kvinners arbeid sentralt.

Landsmøtet vedtok en uttalelse om lovgrunnlaget i kampen mot kvinnediskriminering, og en om den reduserte liggetiden ved norske barselavdelinger.

Lovgrunnlaget i kampen mot kvinnediskriminering

Norsk kvinnesaksforening (NKF) samlet til landsmøte 24. april 2010 uttrykker sin bekymring dersom likestillingsloven blir integrert i en felles lov om vern mot diskriminering. I det lovforslaget som regjeringen nå jobber med fremtrer det nye vernet stort sett som grunnleggende kjønnsnøytralt. NKF er overbevist om at en passiv innarbeiding av eksisterende likestillingslov i en ny lov, vil innebære tap av fokus på kvinnediskriminering.

Norske kvinner er langt fra likestilt med menn. Vi opplever vold og overgrep mot kvinner. Kvinner diskrimineres i arbeidslivet og deres innsats er ofte underbetalt. Kvinner kjønnsdiskrimineres spesielt ved ansettelser i enkelte trossamfunn. Kvinner er fortsatt underrepresentert i maktposisjoner og styrende organer. Norge har fortsatt ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Dette er eksempler på områder som både offentlige myndigheter og private aktører må arbeide aktivt for å rette opp.

Det er viktig å ha et godt og tydelig lovgrunnlag som basis for arbeidet mot kvinnediskriminering på ulike samfunnsområder. NKF forventer derfor at regjeringen går inn for å beholde en særskilt lov mot diskriminering på grunnlag av kjønn.

Eksisterende likestillingslov har flere mangler og svakheter. NKF ber derfor også regjeringen om å styrke lovverket slik at det innebærer reell sikring mot kvinneundertrykking, slik FNs Kvinnekonvensjon legger til grunn.

Dårligere barselomsorg

Norsk Kvinnesaksforening vil protestere mot de drastiske sparetiltak ved sykehusene som har ført til at liggetiden ved barselavdelingene er sterkt redusert, og at det har skjedd uten at den bebudede utbygging av barselomsorgen i kommune er kommet i gang.

I Oslo er det nå vanlig at den nybakte mor og den nyfødte blir sendt hjem to-tre døgn etter fødselen. (Ved keisersnitt og andre komplikasjoner to døgn i tillegg.) For 10 år siden var liggetiden ett til to døgn lengre, for 20-30 år siden var den fra 5-6 dager etter en helt normal fødsel. Reduksjonen i liggetiden hadde ikke hatt så avgjørende betydning om man samtidig hadde bygget ut omsorgen innenfor svangerskaps-, fødsels og barselsomsorgen, slik det kreves i Stortingsmelding nr. 47, Samhandlingsreformen (begge fra 2009).

Presset er desidert størst på de store fødeavdelingene og kvinneklinikkene i de større byene! For majoriteten av kvinner som har født, har svangerskap og fødsel foregått uten komplikasjoner, og i utgangspunktet er jo dette en naturlig livshendelse i kvinners liv. Det vil ikke si det samme som at man ikke trenger veiledning, støtte og hjelp i den første tiden etterpå, uten at man er syk av den grunn. En del barselkvinner strever med ammeproblemer av større eller mindre art. Siden man drar hjem ca to døgn etter fødsel, har jo ikke melken kommet for fullt ennå. I de fleste tilfeller er ikke dette noe stort problem dersom barnet viser at det ”suger”. Videre er det mange innflyttere/studenter i Oslo, og de har ofte ikke et særlig stort nettverk rundt seg som kan bidra med praktisk og annen hjelp. Dersom ammeproblemer identifiseres på et tidlig stadium, går det veldig ofte an med enkle midler eller små korreksjoner fint å snu en negativ utvikling.

Barseltiden er en sårbar fase, både på grunn av fysiologiske endringer hos kvinnen, men også på grunn av en kraftig endret livssituasjon. Dette merkes spesielt av de som får sitt første barn! Det er vanlig og normalt å være labil i denne fasen, men hos en del kan dette utvikles til en depresjon. Overgangen kan nok ofte være glidende. Poenget er at når liggetid på barsel er kraftig redusert, og man samtidig erfarer at helsestasjonene har svært dårlig kapasitet til å yte tilstrekkelig, riktig og tidlig nok hjelp til barselfamiliene, utvikler det seg i mange tilfeller store problemer som enkelt kunne vært løst med tidligere intervensjoner.

Norsk Kvinnesaksforening mener det er et svik mot kvinnene at barselsomsorgen blir stadig dårligere.

Professor Harriet Bjerrum Nielsen og Elisabet Rogg, NKFs landsmøte april 2010

Nytt og spennende styre i Norsk Kvinnesaksforening ble valgt på landsmøtet 2010; handlingsplan for 2010-2011 ble vedtatt – og professor Harriet Bjerrum Nielsen holdt et engasjerende foredrag om ‘Kjønn og skole – og litt biologi’

Leder: Torild Skard (gjenvalg) Nestleder: Jannicke Solheim (ny, men har deltatt i AU i kraft av å være leder i Drammen) Sekretær: Elisabet Rogg (omvalg fra nedtleder) Styrmedlemmer: Astrid Brekken (ny), Karin Bruzelius (ny), Liv Glasser (ny), Ragnhild Halvorsen (ny, men trukket inn en del i forrige periode), Gunhild Ramm Reistad (ny, men har deltatt i AU i kraft av å være leder i Oslo), Gøril Strømholm (gjenvalg)

Anja Breien mottar Gina Krog-prisen av Elisabeth Lønnå. Foto: Gunhild Ramm Reistad

Anja Breien får Norsk Kvinnesaksforenings ærespris for sin mangeårige innsats for kvinner gjennom de filmene hun har skapt og fortsatt skaper – og for sin deltakelse i ddiskusjoner om film.

Besøk fra Women's Council i Novodvinsk, Arkhangelsk, Russland.

The Women’s Council of Novodvinsk er en organisasjon av frivillige som arbeider for å ivareta kvinners interesser. NKF møtte dem 8. april

Kvinnerådet arbeider for tida med et prosjekt de kaller “Social and legal security of the women in Nordic countries”, og ønsket å treffe NKF for å få mer informasjon om norsk styre og stell, og om hvordan NKF organiserer arbeidet sitt. Vi hadde et hyggelig møte mellom delegasjonen og noen i Arbeidsutvalget i NKF.

Irina Bomshteyn, Olga Kashirskaya, Maria Kashirskaya, Vera Korobovskaya, Svetlana Vishnyakova, Sergey Vishnyakov.